Mange har publisert sine topplister for året som har gått helt på tampen av 2011, eller den første dagen i 2012. Jeg ville derimot vente til jeg var så å si 90 prosent sikker på at jeg ikke hadde gått glipp av en perle av en film før jeg postet min. Dessuten synes jeg dere fortjener mer en konkret liste framfor en forhastet en. Det er også en del som har tatt i bruk norske utgivelsesdatoer, og har derfor med 2010-filmer. Dette vil du ikke finne på min liste, siden jeg synes at 2011-filmer er filmer som kom ut året 2011 og ikke ble sett i 2011.
Med det sagt, har 2011 ikke vært et perfekt år på filmfronten. For meg startet det veldig dårlig med kinovisninger. Ikke nødvendigvis på grunn av filmene som gikk, siden det gikk mye filmer som var nominert for Oscar i 2011, men fordi økonomien (samt en slapp holdning) ikke strekte til for å komme til kinoen. Ingen filmer ble sett i Januar, i februar ble bare en film sett - Black Swan (2010, Darren Aronofsky) og i mars ble det også sett bare en film - I am Number Four (2011, Dj Caruso). Så dro man til Trondheim for å være med på Kosmorama (filmfestival). Der fikk jeg med meg mye bra. Stort sett var det 2010-filmer, men jeg fikk fikk da med meg en film fra fjoråret som til slutt har klart å komme på listen. Ved å ha fått med meg 24 filmer på 6 dager i april (Kosmorama), smittet det over i de påfølgende månedene - mai, juni, juli og august. Da dro meg seg på kino hele 19 ganger, før det roet seg ned med 3 filmer både i september, oktober og ingenting i november eller desember. Jeg mangler å få sett filmene Mission: Impossible - Ghost Protocol (Brad Bird) Pina (Wim Wenders), Shame (Steve McQueen), The Tree of Life (Terrence Malick) og The Artist (Michel Hazanavicius) - så har jeg fortsatt fått sett en god del 2011-filmer uansett og topplisten lyder slik så langt:
10. Source Code
Filmen er regissert av Duncan Jones, som stod for den visuelt vakre Moon fra 2009. Etter Moon ble det forventet mye av hans neste film og jeg må si at jeg er imponert. Denne gangen er det ikke det visuelle jeg synes er pent, for strengt talt det var ikke det filmen prøvde på heller. Men det jeg er imponert over er hvordan Jones har klart å få gjort dette til en uhyrene spennende film. Filmen minner meg faktisk litt om Vantage Point (2008, Pete Travis) siden begge filmene bryter med tidsspekteret og går bakover i tid til en bestemt situasjon. Men der Vantage Point kan fort bli irriterende framfor spennende er Source Code mystisk og klarer å holde seeren spent på hva som kommer til å skje i neste akt.
9. The Girl with the Dragon Tattoo
Den har historien. Den har David Fincher. Den har det visuelle. Strengt talt så er det ikke mye å trekke fra den nye adapsjons-filmen av Stieg Larsson-boken Män som hatar kvinnor. Ikke bare er den visuelt vakker, men har et rått soundtrack. Dette vil en spesielt legge sterke merke til i anslaget. Den har kanskje ikke så veldig mye med filmen å gjøre, men jeg synes det var en smart og ikke minst stilig måte å introdusere de som står bak filmen på. Der andre filmer lirker navnene mellom de første scenene som strengt talt gjør at vi ikke legger stort merke til dem, så slår Fincher til med å slenge oss det rett i ansiktet. Fantastisk. Kjemien mellom de to hovedrolleinnehaverne (Daniel Craig og Rooney Mara) er til å ta og føle på. Begge har gjort en svært god jobb med karakterstudiene sine og jeg synes det er like mye verdt å nevne som å henvise til det visuelle, som stort sett de fleste prater om (av de som skryter av filmen vel å merke).
8. Moneyball
I 2010 stod Aaron Sorkin for en av årets beste filmer på grunn av sitt manuskript med den velkjente regissøren David Fincher bak seg, The Social Network. Året etter står han for manuset til denne filmen, som det da forventes mye av. Selv om manuset ikke slår The Social Network sitt er dette fremdeles en svært god film. I stedet for å ha kjappe replikker som svinger, går Moneyball (Bennett Miller) i et rolig og behagelig tempo. Filmens hovedrolle blir spilt av den meget begavede Brad Pitt, men det er ikke det som er filmens sterkeste kort. Det er Jonah Hill som virkelig imponerer i sin rolle, da siden jeg allerede vet at Pitt er en veldig god skuespiller. Hill ble først sett i The 40 Year Old Virgin (2005, Judd Apatow), men fikk sitt store gjennombrudd i Superbad innen komedie. Nå ser det virkelig ut som at han etablerer seg som en dyktig skuespiller.
7. Harry Potter and the Deathly Hallows: Part II
10 år gikk blant annet med på å følge Harry Potter og gjengen gjennom 8 filmer. Og for en verdig avslutning på historien dette er. Selv synes man det gikk bedre med filmene etter at David Yates tok over spakene i registolen, selv om del 1 av Deathly Hallows ikke var noe spesielt imponerende i forhold til de andre i denne serien. Nå del 2 er det mer krutt i, for å si det slik. Der del 1 var kjedelig i sine scener, er del 2 spennende i tillegg til den er flott å se på. Filmen vinner i det store og hele definitivt på sjarmen sin, men visuelt sett er dette en vanvittig flott film også. Alan Rickman og Ralph Fiennes gjør kanskje også to av de beste skuespillprestasjonene i år.
6. Drive
Dette er nok mest sannsynlig, i skrivende stund, den fineste voldsfilmen som finnes der ute. For dette er en fryd for øyet. Selve plotet på filmen er på ingen måte spesiell, men hvordan den er filmet er det. Det forekommer lite av dialog, og det med god grunn også. For dette er ikke en film som nødvendigvis skal fortelle oss noe direkte, men heller nytes på lerretet/skjermen. På skuespillerfronten, skuffer den heller ikke med Ryan Gosling (The Notebook), Bryan Cranston (Breaking Bad), Carey Mulligan (An Education) og Ron Pearlman (Sons of Anarchy). Den danske regissøren Nicolas Winding Refn gir oss her med filmen Drive en av de stiligste og kuleste filmene som kom ut i fjor.
5. Crazy, Stupid, Love
4. Unknown
Det er vanskelig å ikke kunne tenke at dette er en thriller-versjon av Taken (2008, Pierre Morel) med et litt annet plot, som forresten også har Liam Neeson i hovedrollen. Unknown (Jaume Collet-Serra) er en film som har noen vendepunkter i løpet av filmen. Noe som skal være med på å holde spenningen fram mot slutten. Det synes jeg filmen klarer. Det er også godt å se igjen Bruno Ganz (Der Untergang) i en film igjen og se at han kan gjøre andre gode rolleprestasjoner enn å bare i Adolf Hitler skikkelse. Denne filmen spiller på underholdningsverdien den vil ha, noe som den klarer i aller høyeste grad å gjøre også. Den er ikke bedre enn Taken, men er jammen meg ikke langt unna å være det heller.
3. Melancholia
Når regissøren Lars von Trier starter med en film, blir det alltid spekulasjoner om hva slags film det kommer til å være. I Melancholia er det dommedag som er det store temaet, noe som er et smart trekk ved at det er mye snakk rundt om verden kommer til å ende i år (2012). Av det visuelle slaget er nok denne filmen den beste fra fjoråret. Det er nytelse å se på filmen og hvis det er slik verden vil gå under en gang, har jeg ikke mot at det blir gjort på denne måten (nå skal det sies at jeg er en av de mange som ikke tror på at verden vil gå under i år). Karakterstudiene av skuespillerne er ikke mindre imponerende - som består av et stort stjernegalleri som Kirsten Dunst (Marie Antoinette), Alexander Skarsgård (True Blood), Kiefer Sutherland (24), Charlotte Gainsbourg (Antichrist) og Stellan Skarsgård (Thor). Lars har fått mye kritikk for hvordan han fremstiller kvinner på, men Kirsten Dunst vant for beste kvinnelige skuespiller i Cannes for denne filmen. Bjørk vant også denne prisen i 2000 med sin prestasjon i filmen Dancer in the Dark (Lars von Trier), så det er jo tydelig at han gjør noe riktig.
2. A Separation
Den filmen jeg gledet meg mest til, og var en av grunnene til hvorfor jeg ventet med å lage min toppliste, var A Separation (Asghar Farhadi). Filmen tar for seg en historie som er sentrert rundt en skilsmisse i Iran. Det hele starter utrolig flott med en "one-shot"-scene (som vil si at filmen ikke bruker flere kameravinkler i scenen) som varer opptil flere minutter, der en mann og kone krangler over sin skilsmisse. Det føles virkelighetsnært og ekte. Etter en slik åpning på en film, skulle en tro at det bare ville gå nedover. Det gjør det så absolutt ikke. En liten hendelse utvikler seg til flere komplikasjoner, som igjen fører til andre komplikasjoner. Og det er dette som er filmens sterkeste kort.Det gjør at vi blir dratt inn i historien og samtidig som filmen kan gi oss noe lærerikt om hvordan det er å leve i Iran, så engasjerer historien deg også. Den er kanskje ikke et visuelt studium utenom det vanlige, men den har historien noe som er vanskelig å lage i dag (uten om at det i tillegg skal appellere til oss visuelt). Derfor er dette blant fjorårets aller beste filmer og det fortjener den virkelig også.
1. Oslo, 31. august
Joachim Trier viste i 2006 med Reprise at han er en begavet filmskaper og lagde kanskje en av Norges beste filmer på den tiden. I fjor var han tilbake med sin andre spillefilm, Oslo, 31. august. Historien er sentrert rundt karakteren Anders i ett døgn. Høres kanskje kjedelig ut på papiret, men filmen forteller en sterk historie om en vanlig narkomans liv etter å ha vært på et behandlingssenter. Joachim viser her med Oslo, 31. August at Norge kan komme med bedre filmer enn Amerika eller andre land for den saks skyld. Filmen viser noe som ligger bak fasaden i norsk miljø og slenger oss det i ansiktet. Jeg snakker ikke bare om rus, men saker som selvmord og hvordan tungt et menneske kan ha det uten at vi vet det. Det er dette som gjør at denne filmen er fjorårets klart beste film.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar