mandag 26. desember 2011

Anmeldelse av Person of Interest: Episode 1-10


TV-serien Person of Interest er Jonathan Nolan (manusforfatteren bak The Prestige og The Dark Knight) kreditert for. Det var derfor store forventninger til denne serien, da de to nevnte filmene han har stått for er blant undertegnende sine favorittfilmer.
Harold Finch (Michael Emerson) jobber for regjeringen i USA og har utviklet en maskin som kan oppdage informasjon som kan lede til terrorisme, før det faktisk kommer til å skje. Maskinen deler alt det den oppdager i 2 grupper; relevant og ikke-relevant informasjon. Finch oppdager så at det maskinen oppdager informasjonen som ikke er relevant, leder til andre voldelige forbrytelser og bestemmer seg for å ta saken i egne hender. Han lager en bakdør i systemet som gir ut personnummeret på en person som involvert i kriminalitet og hyrer John Reese (Jim Caviezel), en tidligere CIA-agent til å arbeide for han i å forhindre at kriminalitet skjer.

Med manusforfatteren Jonathan Nolan virker det som et lovende prosjekt allerede før serien har startet, siden han har stått for gode verk fra før. Serien starter rett på, der vi ikke får spesielt mye informasjon om hvem den mystiske Finch er. VI får heller ikke vite mye om karakteren til Reese, annet enn det Finch får fram i første episode - at han har vært CIA-agent, er erklært som død og mistet sin kjæreste etter et profesjonelt oppdrag. Det ser ut til at serien skal prøve på å fram mer og mer historie til både Finch og Reese gjennom episodenes gang. Det er vel også her problemene starter. Seriens episoder er på 43 minutter og når du skal få inn oppdrag som de skal utføre så vel som karakterutviklingen, kan det gå litt for fort i svingene og bli uoversiktlig. Serien skulle altså enten hatt mye mer tid på skjermen eller så skulle de ha delt opp episodene der de er på oppdrag i noen episoder og da vi får vite mer om karakterene i andre episoder. Episodene bærer også preg av at det skal alltid ende godt i hver eneste episode. I lengden blir det for kjedelig å følge med på, selv om det til tider blir slått til med en liten overraskelse på slutten.

Wow - Det var i siste liten det...


En kan for legge merke til at serien er veldig inspirert av situasjoner der redningsmannen kommer inn i akkurat siste øyeblikk. Dette er et forsøk på å gjøre serien så spennende som overhode mulig til aller siste sekund, og Person of Interest satser altfor mye på dette konseptet. Enten det er snakk om flere kuler som skytes eller om det er en noen som kommer inn og avbryter personen i å drepe offeret. Det skjer i hver eneste episode, fra episode 1 til 10 og spenningsmomentet de forventer å få frem blir sterkt redusert for hver episode som går, siden en vet at det alltid vil ordne seg til slutt. Dette er da med på å gjøre serien forutsigbar og kjedelig.

I tillegg til å hele tiden ha "i siste øyeblikk"-scener på slutten av hver episode har de også musikk som skal spilles omtrent under hele episode. Tanken er jo å gjøre det spennende for seeren, men musikken er vel strengt talt bare med på å gjøre serien slitsom og veldig masete. Spesielt når det foregår i hver episode. Dette er jo noe av side-effekten til at serien forhaster seg. Andre serier, som f.eks. Breaking Bad eller The Walking Dead, bruker den tiden de har og smeller ikke inn musikk der det er plass for at det skal virke mer spennende. Selv om Person of Interest er av en helt annen sjanger enn disse seriene kan serien her lære noe av dem.

For et potensial


Med seg på laget har Nolan skaffet seg gode og kjente skuespillere som Jim Caviezel (Den tynne røde linjen, The Passion of the Christ) og Michael Emerson (Lost) og derfor kan det virke som om dette er et stødig prosjekt. Men til og med her er ikke alt hva det skal være. Caviezel og Emerson er altfor stive i sine roller og virker ikke helt som om de har sjelen med i prosjektet. Noe som prøver å bli skjult med masse forskjellige kameravinkler og rask klipping. Men ved å å ta i bruk rask klipping og masse kameravinkler gjør det hele bare mer forvirrende enn at det blir kult og spennende å følge med på. Undertegnede fikk faktisk ikke med seg at hovedpersonen som lå på hotellet var også uteliggeren helt i starten av den første episoden. Eller er han den samme personen? Til og med når jeg har sett ti episoder, vet jeg ikke hva som skjedde i starten og dette er dessverre med på å gjøre serien nærmere middelmådig enn god. Bi-karakterene er litt mer overbevisende, men det er fortsatt ikke det beste skuespillet jeg har sett der heller.

Det er veldig synd at serien ikke holder mål på det tekniske, siden det virker som et veldig kult prosjekt på papiret med et kult plott. Problemet er at serien prøver å nå det kommersielle publikummet for å få flere seere, når man heller burde bruke sitt potensialet og plukke ut sitt nisje-publikum. Undertegnede har troen på det at hvis de hadde satt sitt særpreg framfor å nå ut til alle menneskene der ute, så ville serien blitt så mye bedre.

Karakter:
5/10

1 kommentar:

  1. Spennende og må si du har god film og seriesmak Kristian :D

    Kos deg videre og et riktig Godt Nytt År til deg min venn :)

    SvarSlett