Harry Potter - En ti års lang reise er over

Harry Potter har slått gjennom raskere enn ild i tørt gress og har den siste tiden stått for usedvanlig høye seertall på kino når det kommer til franchiser (en serie av filmer som f.eks. Varg Veum). I denne teksten vil jeg gå innpå mine opplevelser med Harry Potter-filmene, samt si noen korte setninger om filmene slik jeg ser det og snakke litt om forholdet mitt til bøkene.

Harry Potter og Føniksordenen

Jeg kan fortsatt huske den følelsen jeg hadde etter å ha lest den første boka fra J.K. Rowling. Jeg var rundt 11 år da jeg leste den, og den magiske følelsen som satte seg - har aldri helt klart å forsvinne, nå ti år etter boka ble lest. Men det har forekommet noen hindringer på vei, som kunne forårsaket at nettopp den følelsen ville forsvinne. På skolen ble det pratet om bøkene og jeg lå hele tiden langt bak de andre, siden jeg selv fikk bøkene rundt juletider og ikke var verdens raskeste leser heller. Dette gjorde at bok nummer 4 ble det første store hinderet til å miste interessen totalt. Den var mye større og lengre enn de tre foregående bøkene hadde vært. Siden jeg ikke leste stort forutenom Potter-bøkene, ble dette problemet rimelig stort. Dessuten syntes jeg bøker som overskred 500 ord ble for tunge og kjedelige å lese. Allerede her begynte film å ta tak i meg, da spesielt siden bøkene ble filmatisert - siden jeg da ikke måtte lese bøkene for å se dem. Dog det tok lenger tid å få vite hva som skjedde videre i historien når man ventet på filmene i stedet for å lese bøkene, men det har i grunn ikke betydd så mye for meg i ettertid - siden filmopplevelsen har mer og mer lagt vekt på underholdning framfor om filmene stod i stil med bøkene. Noe som jeg ser nå at har vært mye av problemet til mange filmer som henter inspirasjon fra bøker, eller rettere sagt blitt fortalt det. Det hele endte opp med at jeg fikk lest bok nummer 4 ferdig, men at jeg ikke orket å fortsette med de tre siste bøkene.

Filmene - The Youth Version

Harry Potter, Ronny Wiltersen og Hermine Grang

Da jeg så filmene for første gang, var det blandende følelser for hver av filmene jeg så. De 2 første elsket jeg. nummer 3 og  4 var jeg ikke så begeistret for, mens jeg synes det tok seg opp igjen med nummer 5 og 6. Det som jeg syntes var så bra med de to første i forhold til de andre var at de fulgte boka ganske bra og jeg var tross alt 11 år. Ikke nok med det, men jeg så dem også rundt juletider som resulterte i at jeg fikk skikkelig julestemning av å se filmene også. Hvorvidt jeg blandet den magiske følelsen og julefølelsen vites ikke den dag i dag, men en ting er sikkert. De to første filmene var de aller beste filmene fra Potter-universet. Det som gjorde at jeg ble skuffet over tredje filmen var at de hadde byttet ut skoleuniformene med... helt vanlige klær. Det var for meg rart, uvant og klundring med det universet som jeg likte så godt fra før. I tilegg til det med klærne, så virket det som om hele Galtvort-området hadde blitt omgjort. Noe som i grunn var uakseptabelt fra min side på denne tiden. Når det så kom til film nummer 4 i rekken var den hakket bedre, men ikke i nærheten av de to første. I denne filmen virker det som om det går litt for kjapt i svingene, og det virker som om de ikke bruker tid på det viktigste. Dette var dessuten den siste filmen jeg kunne forholde meg til når det gjaldt bøkene. Dette endret utgangspunktet mitt noe når vi nå kommer til film nummer 5 og 6. Da hadde jeg ingen formening om hva som kom til å skje. Da jeg så dem på kino, ble jeg forbløffet over hvor gode de faktisk var. Film nummer 5 var kanskje ikke helt oppe med de 2 aller første filmene, men fremdeles god nok og en forbedring siden film nummer 4. Dette ga et godt grunnlag for neste film som skulle komme, og når jeg så fikk sett den filmen, så kom det etterlengtende følelsen jeg hadde hatt siden 2002, da film nummer 2 gikk på kino. Det var fantastisk å endelig se at noen klarte å gi meg den samme følelsen som man hadde klart helt fra starten av.

Filmene - den dag i dag

Daniel Radcliffe, Emma Watson og Rupert Grint

Dagen før jeg så Harry Potter og dødstalismanene: del 2 (David Yates, 2011) på kino, tok jeg for meg et aldri så lite film-maraton med alle de foregående filmene. Dette er det jeg synes om filmene den dag i dag;

Harry Potter og de vises stein
- Den første filmen viser fortsatt stil, og har fortsatt en viss magisk stemning over seg. Hvorvidt den holder seg til boka, er jeg neimen ikke sikker på - MEN denne filmen eier uansett en viss karisma. Det er nok en del produksjonsfeil her og der som en letter kan se med øynene sine i dag enn før, men hvorvidt jeg tenker så mye over det når jeg ser filmen er en annen sak. Noe som betyr at dette fremdeles er en god underholdningsfilm. Kanskje ikke så fantastisk som for 10 år siden, så holder det fortsatt mål.

Harry Potter og mysteriekammeret
-  Film nummer 2 går på det samme som de vises stein. Dog de vises stein er på en generelle fløy bedre enn mysteriekammeret med tanke på spenningsmomentet.

Harry Potter og fangen fra Azkaban
- Mange mener at fangen fra Azkaban har vært den beste filmen fram til de to siste filmene har kommet. Jeg er nok ikke en av de som synes det. Helt forferdelig er det ikke, men det synes ikke jeg. God nok kinematografi og en mye mørkere historie er med på å gjøre det til en god nok film, men driven i filmen er ikke så god som i den aller første filmen synes jeg.
 
Harry Potter og ildbegeret 
- Dette må være franchisens svakeste film, uten tvil. Den magiske stemningen er nesten helt borte og fokuset er lagt på å gi oss så mye action som det går an å snekre inn i en film og det er liten stund til noe pusterom i filmen. Til syvende og sist er det en helt grei film, men det var ikke et hyggelig gjensyn.


Harry Potter og føniksordenen 
- Her tar det seg kraftig opp fra ildbegeret. Her kommer man igjen inn i rytmen som Azkaban viste til tider, bare at det er enda bedre gjennomført. Jeg tenker ikke bare på det tekniske, men filmen i seg selv der blandingen av action og drama er nesten perfekt.

Harry Potter og halvblodsprinsen 

- Det at halvblodprinsen var en av de beste i serien for noen år siden har ikke forandret seg så mye over tiden, kan man si. Den blander jo perfekt romantikk og actionspekkende scener perfekt. Her har David Yates (regissøren) gjort en solid jobb bak kamera. Dette var franchisens beste film fram til den 13. juli 2011.

Harry Potter og dødstalismanene: del 1
- Mange mente at dette var en film som virkelig slo seg ut når denne gikk på kino. Jeg selv var heller en av de litt mer kritiske til filmen, og tok denne som veien til et siste stort smell. Et gjensyn med denne filmen var nødvendig i forhold til del 2, så . Men det viste seg at et gjensyn var godt og ikke minst etterlengtet etter all hysteri rundt den, når den først kom ut. Nå fikk man mer tid til å ta filmen på sine premisser og man trengte ikke nå å se filmen bare for å ha sett den. Dette resulterte i at filmen ble bedre, bare ved å ha sett filmen fra et litt annet perspektiv.

Harry Potters siste del, 3D og David Yates

Da er tid for å si hva jeg synes om del 2 og den siste delen av Potter-sagaen. Jeg må si at jeg er imponert over hvordan det hele avsluttet. Desverre har det forekommet noen lekkende informasjon som jeg helst ikke burde ha vist før jeg så filmen, men merkelig nok la ikke dette en demper for den følelsen jeg hadde da jeg fikk sett filmen på kino. Det var ikke bare godt å se at en lang historie var ved veis ende, men også befriende. Filmen har fått gode kritikker fra så å si alle anmeldelser, noe som jeg selv synes er velfortjent. Det er flott å se på, musikken glir perfekt inn og filmen blir ikke for masete - selv om dette skal være det siste store slaget. Filmen er rett og slett å anbefale!

For mange av de som kjenner meg fra før vet at jeg er nokså skeptisk til 3D-bruken på filmer. Før onsdagen er det bare en film som har overbevist meg at 3D virkelig kan fungere; Cave of Forgotten Dreams (Werner Herzog, 2010). Men jammen viste del 2 at 3D kan fungere i et annet univers enn bare dokumentar-verden. Det var ikke bare nydelig, men også veldig godt å slippe "kaste en stein mot deg"-prinsippet og at jeg kunne bare sitte og nyte det showet som ble fremstilt. Nå vet jeg ikke om 2D (uten 3D-briller, altså som å se en helt vanlig film på DVD) blir helt det samme eller om den vil gi den samme effekten, men det å se filmen i 3D er filmen verdt å se i. 

Forutenom den nydelige starten av Chris Columbus i 2001, så har David Yates vært den soleklart beste Potter-filmskaperen. Han klarer å blande komikk, romantikk og spenning på en så verbevisende måte at det er hans filmer jeg først fremst elsker med Potter-universet, da spesielt hva han fikk til med del 2 og halvblodsprinsen. Dette er en regissør jeg selv vil følge litt mer framover og ta litt mer hensyn til.


Slur og forholdet mellom Ronny og Hermine

Ronny og Hermine

En ting jeg liker spesielt godt godt med filmene er hvordan forholdet mellom Ronny og Hermine utarter seg gjennom filmene. Jeg la spesielt merke til det da jeg tok mitt maraton, og da kan man se at forfatteren Rowling har vært med som produsent fra starten av. Men dette er ikke det beste eksemplet jeg kan komme med. Det aller beste eksemplet på det er utviklingen til professor Slur opp igjennom denne tiden, hvis en skal se på dette elsk/hat-forholdet mellom han og Harry Potter. Man ser det allerede i første film, hvis en ser tilbake på det, at karakteren Slur er tvilsom karakter og man vet ikke om man kan stole på han eller ikke.Her er det bare å rose Alan Rickman (som spiller karakteren) i skyene for det han klarer å gjøre er rett og slett mesterlig!

Professor Slur