Filmanmeldelse: Faster

Dawyne "The Rock" Johnson med en Chevelle LS5 på hevntokt. Faster (2010, George Tillman Jr) har potensialet til å bli en skikkelig hardbarka actionfilm! Derfor er det litt skuffende det George Tillman Jr. og manusforfatterne har fått til her.

Harry Potter - En ti års lang reise er over

Harry Potter har slått gjennom raskere enn ild i tørt gress og har den siste tiden stått for usedvanlig høye seertall på kino når det kommer til franchiser (en serie av filmer som f.eks. Varg Veum). I denne teksten vil jeg gå innpå mine opplevelser med Harry Potter-filmene, samt si noen korte setninger om filmene slik jeg ser det og snakke litt om forholdet mitt til bøkene.

Innblikk i 3D-Filmens Verden

Skrevet av Kristian Blomén rundt februar/mars 2011

I senere tid har 3D blitt mer og mer populært innenfor film. De fleste går for et slikt format for tiden, selv om de har skutt mesteparten av filmen i 2D. Mange spørsmål dukker opp. Er 3D så fascinerende som mange vil ha det til å være? Har utviklingen gått i en positiv retning? Kan 3D forbedres eller er det på sitt beste?

3D-filmens røtter går helt tilbake til begynnelsen av 1900-tallet. Da eksperimenterte filmskapere med stereoskopisk film. Men det var ikke før rundt 50-tallet 3D fikk stor oppsving med filmen Bwana Devil (Arch Oboler) fra 1952. Filmen ble en kommersiell suksess og formatet ble oppdaget av de store studioene (Warner Bros. Pictures, Paramount, Universal, United Artists, RKO). Formatet gikk dog fort bort. Grunnen var at produksjonene ble altfor kostbare med tanke på utstyret som krevdes. Men rundt begynnelsen av 70-tallet dukket det opp igjen. Filmen som gav formatet nytt liv var The Stewardesses (Al Silliman Jr.) fra 1969. Perioden holdt fram til ca 1985 da et nytt 3D-system kom til live. I denne perioden forholdt formatet seg mest til erotikk- og grøssersjangeren. Jaws 3-D (Joe Alves, 1983) og Friday the 13th: Part III (Steve Miner, 1982) er de mest kjente titlene fra tidsperioden. Hvis du ikke har sett filmene, trenger du ikke akkurat å skamme deg.

Folk med 3D-briller på 50-tallet

I 1985 produserte IMAX We are Born of Stars (Roman Kroitor), en kort dokumentarfilm. Filmen viste seg å være viktig i etterkant, mye på grunn av at 3D’en ble kraftig forbedret i forhold til behagelighet. IMAX fortsatte sin suksess og dominerte 3D-bruken på 90-tallet. Med tanke på sitt store publikum suksess fra Terminator 2: Judgement Day (James Cameron, 1991) er nok kortfilmen T2 3-D: Battle Across Time (James Cameron, 1996) en av dem mer kjente filmene fra 90-tallet som brukte 3D. Hvis du formodlingen ikke har fått med deg kortfilmen, er denne å anbefale.

I 2003 gikk 3D enda en gang ut av en periode og inn i en annen. Da kom filmen Ghosts of the Abyss (James Cameron), som var den første langfilm til IMAX i 3D. Filmen ble filmet med RCS (Reality Camera System). Dette er kamera med høy optisk oppløsning som var spesielt egnet for undervannsbruk. Det var et samarbeid mellom Sony, Cameron og Vince Pace (kinematografen til Cameron) som stod for utviklingen av kameraet. 3D har etter dette utviklet seg mer og mer. Det aller nyeste innenfor teknologien i dag står nok en gang Cameron for med filmen Avatar fra 2010. Innspillingen av filmen foregikk med et nytt kamerasystem som gjorde det mulig å spille inn filmen rett i 3D. Det nye kamerasystemet ble også utviklet av samarbeidet mellom Cameron, Pace og Sony.

Avatar

Nå kan man mislike James Cameron for å ha stått for mye av utviklingen til 3D. Eller forgude han om du vil. Filmene blir sagt å være spektakulære og høyst underholdende. Dette gjelder hvis du elsker spesialeffekter, og ikke hvis du er ute etter en god historie. På det rent effektmessige nivået er det ikke noe å si på 3D, uansett hvordan man snur og vender på saken. Avatar blir dog her et klasseeksempel på hvordan historien i en film kan bli helt borte i forhold til effekter og 3D-bruken. Se f.eks. på Pochahontas (Mike Gabriel og Eric Goldberg, 1995) i forhold til Avatar. Er historien den samme eller bare ligner den voldsomt mye?

To former for 3D-Bruk

I all hovedsak har man to former for 3D. Den første, og muligens mest kjente, er at filmen kommer mot publikummet. Dette skal gi en mer virkelighetsnær opplevelse enn ellers. Denne oppleves veldig som “WOW”-faktor. Nei, ikke spillet World of Warcraft. Jeg tenkte heller på den faktoren der en skal bli mest mulig imponert. Men det ender fort med å bli påtatt og kjedelig. Tenk deg dette scenarioet; en stein blir kastet mot deg, deretter litt jord, deretter en metallbit fra en bil. Du blir jo nesten mer opptatt av ikke å bli truffet av fordømte steinen enn å følge med på selve filmen. Eksempler på filmer som bruker denne formen er Journey to the Center of the Earth (Eric Brevig, 2008) og Spy Kids 3D: Game Over (Robert Rodriguez, 2003). Disse filmene vil være mer interessante for den yngre garde og familiemannen/damen.

Den andre formen har det kommet mer av i nyere tid. Nemlig at seerne skal bli dratt inn i filmen. Dette vil si at man kommer seg bort fra virkeligheten og kan drømme seg bort i en virtuell verden. Eksempler på filmer som bruker denne formen er Tron: Legacy (Joseph Kosinski, 2010) og Avatar. I denne formen kommer 3D mer til sin rett. Her kan man i det minste drømme seg bort fra virkeligheten i noen timer. Og det uten å bekymre seg for om den fordømte steinen kommer til å treffe deg i hodet eller ikke. Avatar bruker litt av begge formene i grunn, men i all hovedsak så er filmen ment for å dra deg inn i en spektakulær virtuell verden. Derfor drar jeg Avatar under denne typen form for 3D-bruk.

Tron: Legacy

To sider av en sak

En sak har alltid to sider. Camilla Bakken er servicemedarbeider og kinosekretær for Lillehammer Kino. Hun mener at 3D gir mer dybde i bilde og filmen blir mer ekte. Noe som også kinogjengerne er enige i, ut i fra hennes erfaring. Selv om det er en del ”fuzz” rundt 3D nå, tror Camilla at dette vil roe seg ned etter hvert. Akkurat som det har gjort mange ganger før. 3D har vært utrolig i starten før, for så å se synkende popularitet. Henriette Magnus, som har jobbet hos Lillehammer Kino i tre og et halvt år, sier at hun tror 3D vil bli heftigere etter hvert. For øyeblikket er 3D mer rettet mot eventyr og science-fiction, men hun tror også at det vil komme til actionsjangeren. Det kan jo bevises med filmer som Drive Angry 3D (Patrick Lussier, 2011) og The Green Hornet (Michael Gondry, 2011). For øyeblikket låner Lillehammer Kino 3D-utstyret sitt. Vi må altså låne de brillene som skal gi oss denne spektakulære 3D-effekten, og kan ikke kjøpe noen for eget bruk enda. Lillehammer Kino håper på å få eget system i løpet av neste måned, men dette er mer en antakelse fra de som jobber der enn fastsatt informasjon.

Selv er jeg, som en kan tolke ut fra teksten, skeptisk til 3D-formatet. For det første blir effekten mye viktigere enn historien. Underteksten er rett og slett plagsom. Brillene som en må bruke er rett å slett irriterende og vonde å ha på seg. Riktignok har brillene blitt bedre enn de rød/blå plastbrillene fra tidlig 2000-tallet. Men det er fortsatt plagsomt at de ikke sitter godt nok fast til ansiktet. Etter at man har sett filmen har en også vondt i nesa. Det hadde vært mye bedre om brillene ikke var der i grunn! I bunn og grunn hadde det vært bedre om formatet ikke var her i det hele tatt, siden den skaper mer irritasjon enn fornøyelse. Det kan dog virke som om de fleste er uenige med meg angående dette. Lillehammer Kinos økende besøkstall på 3D-filmer tyder på dette.